Den første julen uten en av våre kjære

Høytidene forsterker savnet. Den tomme stolen på julaften gjør mer vondt enn en hvilken som helst tirsdag i februar, og å vite det på forhånd hjelper en å forberede seg.

Snakk om det på forhånd

Den største feilen er at hvert familiemedlem lider for seg selv mens alle later som ingenting. Noen dager i forveien, en enkel samtale: feirer vi som før, annerledes eller ikke i det hele tatt? Hvem tør å prøve seg på paraderetten hens? Vil vi nevne hen under middagen, eller helst la være? Det finnes ikke noe riktig svar; det finnes deres svar.

Gi hen en plass

Det som ikke nevnes, veier tyngre. Mange familier finner lindring i å gi personen en tydelig plass:

• En skål for hen når middagen begynner.
• Et tent lys på plassen hens ved bordet, eller på minnesiden, der også de som feirer langt unna kan tenne sitt.
• Å lage oppskriften hens «slik hun gjorde det», selv om det aldri blir helt likt. Det blir aldri helt likt, og det ler man av, og å gråte og le på én gang er nettopp sorg båret på en god måte.

Lov til alt

• Lov til å gråte midt i riskremen, og til å kose seg uten skyldfølelse: å glede seg er ikke å svikte.
• Lov til å gå tidlig, eller til å ikke komme. Det første året er det nok bare å komme seg gjennom dagene.
• Lov til å bytte omgivelser: noen familier spiser hos noen andre det året eller reiser bort, og det redder dem.

Med barn

Barn trenger at høytiden fortsatt finnes. Man kan bevare gleden deres og samtidig gi rom for minnet: la dem henge opp «hans» kule på treet eller velge bildet av bestefar til bordet. Slik lærer de den viktigste leksen: at man kan være glad i noen som ikke lenger er her, og likevel fortsette å feire livet.