Kondolanseprotokollen: fra bordet i kapellet til internett

Ved inngangen til mange seremonirom står et bord med en åpen bok. Den som går forbi, skriver noen linjer: et navn, et minne, et farvel. Den boken er noe av det få familien tar med seg hjem fra begravelsen.

Hva den er til

Der og da rekker familien knapt å hilse på alle som kommer. Protokollen bevarer det det ikke er tid til å si: hvem som var der, hva de følte, hvilket minne de bar med seg av personen. Den virkelige verdien kommer ukene etterpå, når huset blir stille og det å lese den på nytt bringer varmen fra den dagen tilbake.

Hva du kan skrive

• Navnet ditt og hvordan du kjente den avdøde: «Lars, kollega fra fabrikken».
• Et konkret minne er gull verdt: «Han lærte meg faget og forsvarte meg da jeg trengte det som mest».
• En enkel avskjed: «Takk for alt. Hvil i fred».

Den digitale utgaven

Kondolanseprotokollen på nett bevarer essensen og fjerner begrensningene:

• Også den som ikke kunne komme, får skrevet: vennen som flyttet utenlands, kollegaen som er syk, søskenbarnet i den andre enden av landet.
• Ingen hast. Man kan skrive samme kveld, samme uke eller på årsdagen. Boken lukkes aldri.
• Den går ikke tapt. Verken fukt, flytting eller bortkomne esker: ordene blir stående ved siden av livshistorien og bildene, for alltid.
• Familien modererer. Hver melding gjennomgås før den publiseres, slik at stedet holdes like velstelt som bordet i kapellet.

Et råd

Er du i seremonien og finner minnesiden på nett etterpå, skriv i begge. Papirutgaven tilhører dagen; den digitale tilhører det lange minnet. Familien vil varmes av begge.