Sorgens fem faser, enkelt forklart

De fleste har hørt om «sorgens fem faser» som psykiateren Elisabeth Kübler-Ross beskrev. De er nyttige for å sette ord på det vi føler, så lenge de forstås riktig: de er ikke en trapp man går opp trinn for trinn, men tilstander som kommer og går.

De fem fasene

• Fornektelse. «Det kan ikke være sant.» Sinnet demper støtet på sin egen måte; det er beskyttelse, ikke galskap.
• Sinne. Mot legene, mot livet, mot en selv, til og med mot den som gikk bort. Det er ubehagelig, men det er en del av prosessen.
• Forhandling. Alle «hva om»: hva om vi hadde gått til legen før, hva om jeg hadde vært der. Å gjennomgå det umulige er et forsøk på å gjenvinne kontrollen.
• Tristhet. Den dype sorgen når virkeligheten synker inn. Det er ikke depresjon i seg selv: det er den sunne reaksjonen på et enormt tap.
• Aksept. Det betyr ikke å ha det bra eller å glemme. Det betyr å lære å leve med savnet.

Det ingen forteller

Fasene blandes, gjentar seg og følger ingen kalender. Man kan være i aksept en tirsdag og i sinne på onsdagen, og begge deler er normalt. Å sammenligne seg med andres sorg gir bare skyldfølelse.

Når bør du søke hjelp

Hvis smerten etter flere måneder hindrer deg i å spise, sove eller jobbe, eller det dukker opp tanker om å skade deg selv, er det på tide å snakke med en fagperson. Å be om hjelp i sorgen er like fornuftig som å gipse et brukket bein.

Ritualer hjelper

Å besøke graven, skrive et brev, lese kondolansene på minnesiden på nytt, tenne et lys på merkedager… Små ritualer gir smerten et sted og en form. Og det skaper, litt etter litt, orden på innsiden.