Lys, laurbær og duer: minnets symboler

Rundt døden har vi mennesker til alle tider vevd et språk av symboler. Å kjenne dem gir mening til gester vi gjør nesten uten å tenke.

Lyset

Å tenne en flamme for de døde er blant de mest universelle ritualene: lyset som fortsetter å brenne når personen ikke lenger er her, det lille følget mot mørket. Fra romernes oljelamper via gravlysene på allehelgensdag — og i dag det virtuelle lyset på minnesiden — er gesten den samme: «ditt lys brenner videre i meg».

Laurbæren

Seierherrenes krans i Hellas og Roma. Laurbær i en begravelse sier noe vakkert: dette livet var en seier. Derfor er begravelseskranser nettopp kranser, sirkler uten begynnelse og slutt, også et symbol på det som ikke tar slutt.

Duen

Til stede i svært ulike tradisjoner som budbringer mellom himmel og jord representerer den sjelen som drar i fred. Å slippe duer ved avskjeder bevarer den eldgamle betydningen.

Blomstene

Skjønnhet som varer kort: nettopp derfor har de fulgt døden siden steinalderen — det finnes titusener år gamle graver med blomsterpollen. De minner oss om at også det forgjengelige er dyrebart.

Sypressen

Treet på kirkegårdene rundt Middelhavet: eviggrønt (livet som fortsetter) og pekende mot himmelen som en pil. Det ble dessuten plantet fordi røttene vokser rett ned, uten å forstyrre dem som hviler.

Nye symboler for gamle gester

Minnesiden på nett har arvet dette språket: lyset som tennes med et klikk, de virtuelle blomstene, laurbæren i In Memoriams logo. Formene skifter; menneskets behov for å gi minnet et symbol består.